Elton John til Skien 20.06.2009.
Været var ikke helt på sitt beste. Humøret var noe sarkastiskt. Allikevel ble kvelden med Sir Elton John en minnesverdig kveld. For foruten alle de etterpå kloke tilskuerne som brukte sine siste timer på å omgjøre sine gode unomererte ståplasser til tribune- og sitteplasser så hadde Hans og jeg kanskje ikke fått stått der vi stod. Stirrende rett på Yamaha logoen på det skinnekde blankpolerte flygelet og med den tilsynelatende gode pianokrakken plassert akkurat perfekt for ridderen.
Da den litt eldre, litt matgladere og kanskje litt slappere publikumsvennen gikk på, gjorde været sitt for å gi uttelling til de av dem som hadde tilbragt de siste fire timene av livene sine stående. Etter noe forsinkelser og mye venting endte jeg opp med en god følelse og kalde hender og såre bein, etter hva jeg selv vil karaktirisere som en god, og kanskje nødvendig opplevelse i livet. Den lave mengden publikum ble raskt omgjort til en tildekt gressmatte som tilbød alt annet enn fotball. Unger og litt eldre unge i alle aldre veivet med armer, klappet i hender og førte til at en varm og nær stemning senket seg over halvferdige og litt gråe Skagerak Arena.
Kristine med K sin litt framskyvde 19 års dag.
Senere på kvelden, nærmere 3 timer etter de starter og 4 timer etter klagene begynte å rulle inn, kom Hans og med omsider til Ellas birthday parteh. Sultne som fy og siklende etter marinert flintstek siden klokken 6 ble is og kake plassert fint på bordet som ikke tåler vann. I små risboller heiv vi i oss is og kake med tilbehør og av glass drakk vi Fanta. Elise på sin side stod for mye gøy i løpet av kvelden grunnet sitt intense og kanskje ikke så veldig lure behov for sukker. Uansett, om du fikk vondt eller ikke, så kan du se tilbake på kvelden og... hikke? (smile).
Det var veldig koselig og jeg selv følte at jeg var i mitt beste hjørnet. Sarkastiske og høyst ironiske kommentarer ballet seg på til det hele ble omgjort til en verbal munndiare mellom hikst og latterkuler. Og det var ikke bare Hans som lo! Det var stas ^^.
Uten å få noen gave, annet enn grillmaten vi ikke grillet, forlot vi Kristine med K etter 2 ok netter og 3 flotte dager. Synes det var veldig staslig å få ta del i denne opplevelsen.
For de som har vært i Skien, men ikke besøkt Liland, så finnes denne butikken helt nederst i Arena Senteret helt inne i en krok, fastklemt som et innsekt mellom Nille og noe glassmagasin greier. Må besøkes!
For å til slutt nevne noe av det mest skeptiske Hans og jeg har opplevd, er vi stygt redde for at vi kanskje fikk et lite homsestempel ved vår etterlengtede matpause fredag kveld på Dolly Dimples i Skien (på Arena senteret, helst øverst). Følgende ble gjort:
Vi satt på samme side (sofa er bedre enn stoler).
Vi fikk lyset tent.
Vi ble tiltalt som dere.
Rolig (ikke bare litt rolig, men veldig rolig, kanskje til og med "love" musikk ble satt på).
Lyset i taket ble dempet, og jenta med Skiens dialekt stakk hodet inn å sa: Bare demper lyset litt jeg, med et smil.
Videre tilbød hun seg å skrive ut et kart til Skagerak Arena
Vi nevnte at VI skulle på Elton John konsert
Og for ikke å sette den siste spikeren i den rosemalte designerkista fra Lui Vitto til en verdi ingen har råd til, så betalte vi vær for oss. Jeg var riktignok enda blakkere enn jeg vanligvis er, så denne unnamanøveren, pluss at vi ikke ga tips (samme jenta) fikk oss kanskje inn på riktig spor igjen. Stemplet som to barske karer, som sitter ved siden av hverandre når de spiser ute, og som skal på Elton John konsert sammen.
Utrolig god helg når jeg snur meg, ganske trøtt og sliten og skuer tilbake på de siste 72 timene.
Takk Hans som aldri i verden leser dette, og takk Ella Christine (Kristine med K) som ga meg denne muligheten.
Andre som fortjener takk: Ingeborg (med fila), Katrine (med det fine lyset jeg dekorerte), Birgitte (som ikke sa så mye, men var tilstedeværende), Christina (som sa mye, men ikke var der så lenge. Tulla, du sa ikke mye), Åse (som var Åse), Marit (som var Marit), Ella Christine (Kristine med K, som var Kristine), Hans (som var Hans Adreas Hansen), og sist, men ikke stillest, Elise (som lagde liv og røre, og hjalp meg veldig når det gjaldt å finne gøyalle ting å si).
Hvis noen ble glemt nå, så var ikke det meningen.