Sommerjobb

I går fikk jeg en brå start på sommerjobben. Jeg ble ringt et kvarter etter at jeg skulle starte,og var på plass 30 minutter senere. Dagen var helt grei. Jeg var stort sett hyggelig mot alle kunder og bistod så godt jeg kunne. Heldigvis vet ingen av de kjente og ukjente hvorfor jeg forsvinner helt inn i meg selv i et par sekunder, minutter, timer, når jeg finner rom. Tenker på det. Konstant, hvis jeg ikke okkuperer mitt lettpåvirkelige sinn. Jeg har fått høre at jeg ikke burde bryte sammen foran deg. Men jeg har brutt sammen så mange ganger, at jeg, som den tynneste, lengste pinne, er umulig å bryte flere ganger for de varme hender.

Det er tidlig og jeg skal snart ta meg til arbeid igjen. jeg har allerede begynt å telle dager til "ferien" min. Skjærgårds. Som kommer til å være mer enn bare en kristen festival for meg, i år. Den kommer til å avgjøre store deler av fremtiden min. Hva jeg trodde var sikkert, noe fast, er nå flytende, som vann. Det er ustoppelig, og det søker nedover. Og jeg har ingenting annet å gjøre, enn å stå å se på, og be om at Gud må snu hele verden på hodet. Slik at vannet igjen vil renne oppover. Mot meg, mot Ham.

Du ber meg om ting, jeg ikke har svar på. Du søker mitt vennskap, og stiller spørsmålstegn til min kjærlighet. I en tid hvor jeg ikke prøver å gi deg annet enn begge deler, men du vil bare ta imot det ene. Du fryser meg ut, distanserer deg. Og forventer at dette skal gå bra. For det går bra for deg. Jeg sier ting i frustrasjon, og det eneste jeg oppnår er at dette blir brukt mot meg. Som i en rettssak føler jeg at dommens time nærmer seg, selv om vi bare er halvveis i saken. Fengselet har forandret meg allerede. Forandret deg. Om jeg ikke slipper ut, vet jeg ikke om jeg kan vende tilbake. Alt du sier, kan og vil bli brukt imot deg.

Ha en fin dag, du også. Jeg prøver å unne deg alt det beste. Uansett dom.

"La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet."

-1. Tim. 4,12