Selvbilde

http://www.inspireyourdreams.com/content_images/1/low%20self%20esteem.png

Selvtillit går ofte hånd i hånd med selvbildet, men hva er egentlig selvbildet?

Selvbildet er en bedømmelse av deg selv, gjort opp av deg selv, påvirker av deg, og de du lar deg påvirke av. "Bildet" er forestillingene dine, virtualisert i en figur, med dine likhetstrekk.

Jeg fikk høre, av en jeg ikke vil påstå jeg har det nærmeste bekjentskap til, at personen hadde et "ganske dårlig selvbilde". Sjokkerende, ikke bare at personen valgte å åpne seg for meg ved å fortelle dette, men også at den tenkte slike tanker. For meg, som utenforstående, ble jeg satt litt ut, da øynene danset over ordene. Følgelig skrev jeg en oppmuntrende, men ikke forskjønnet, eller oppdiktet melding tilbake. Mottaker viste stor takknemlighet, og jeg føler jeg har bistått med å gjøre livet til en bekymret sjel, litt mindre bekymringsverdig.

Men hva har dette med selvbildet å gjøre?

Så og si alt. Vi er som en leireklump. Vi er bløte, formelige, klebelige, og anvendelige til vi brennes i ovnen, for da å gå til noe fast, og solid. Noe som også kan knuses, noe skjørt (fragile).

Vi blir formet av andre, enten vi liker det eller ikke, eller selv legger merke til det. Og dette er jo bra! Om vi ønsker å la oss forme. Frustrasjonen oppstår, når vi blir klar over, eller blir gjort klar over at vi endrer oss, til noe vi ikke vil være.

Hva kan vi gjøre?

Vær oppmerksom på deg selv.

Vær oppmerksom på hva du sier, hva du mener, hva du gjør, hvem du er. Unngå janteloven. Se gjerne på hva andre mener om deg, men ta et standpunkt, til hvorvidt du vil høre på det, la det gå innover deg, ta det til etterretning (selvkritikk). Prøv å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis du gjør ditt personlige beste, er det absolutt ingen som kan kreve mer av deg. Ikke engang deg selv! Den kritiske personen vil som oftest, ikke være fornøyd med egne prestasjoner, men prøv.

Dette ble veldig overfladisk, hoppende, og objektivt, til en viss grad av anonymitet. Selvbildet og selvtillit er noe alle har, og noe de fleste strever med. Gutter som jenter. Og det er ingen skam og trekke den konklusjon at vårt industrialiserte samfunn, dagens oppvekst og det som medfølger, har en stor innvirkning på dagens unge. Vi blir som aldri før, formet / (vill)ledet til å skulle følge våre idoler. Kjendiser, mote-magasier, trender, og det som måtte være. Disse "modellene" er som oftest redigert av eksperter, så personen eksisterer i realiteten ikke! Idolet ditt, ditt forbilde! Den huden du vil ha, de øynene, den kroppen, eksisterer ikke. Det er ikke noe annet enn manns skaperverk. Ikke Guds. Ikke fullkomment.

I frykt for å opptre sosialt uakseptert overfølsom, og nærmest plassere meg selv i "femi" eller "homo" båsen, mener jeg dette er utrolig viktige temaer å ta opp i dagens samfunnsdebatt. Ikke spesifikt selvbildet og selvtilliten blant unge, men de psykiske påkjenningene av å leve idag, i Norge, her og nå.

Jeg velger å kalle jenta fra fortellingen som var opphavet til tankerekken "Stine".

Til Stine:

"Se deg selv i speilet. Ikke se etter feil, eller mangler. Det er ikke det folk flest ser etter. Se rundt deg istedet. Ta et skritt tilbake. Prøv å se ditt eget liv ifra noen andres ståsted. Som f.eks din bror, eller evt. kjærestes din sitt. (...) Nå kjenner ikke jeg deg kjempe utrolig super godt, men hvorfor skal det ha noe å si? Du er (...) (positive ord om Stine).

Hvorfor skrev jeg det? Kanskje fordi jeg ønsker creds for min fine omtale, eller hvis jeg prøver å se forbi meg selv, ønsker å la andre få se et eksempel på godhet. En ikke fullkommen god gjerning, men en god en. Hvorfor skal jeg ville dra noen ned? Selv om jeg har en dårlig dag. Hva gir meg mer rett til å gjøre det mot deg? Fordi alt handler om "meg meg meg"? Kanskje det ikke er så lurt å la alt handle om oss? Selvsentrisme?

Du er mer enn bra nok, for de fleste.

Er du bra nok for deg selv?