tirsdag 22. juni 2010

Tid

Hva gjør man når man føler seg alene?

En følelse jeg ikke er veldig kjent med, men når jeg møter på den er den vond og ekte.
Den fjerner alle mine masker fra mitt ansikt og jeg kjenner vinden mot min nakne hud. Det er så ekte.

Jeg burde ikke føle denne følelsen. Jeg har mange gode venner, og har det fint alene. Jeg har mye jeg skulle ha gjort, men lite jeg gjør. Jeg antar at jeg er opphengt i denne følelsen. Sårbarheten. At jeg lengter etter den slik som jeg tviholder på den, som en liten jente holder fast ved sin favoritt teddybjørn.

Og hvor går man når man har det tungt? Hvem vender man blikket mot? Gud?

Vi prøver det:

"13Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten."

Noe jeg aldri vil glemme. Det har dukket opp i de vanskeligste av situasjoner.

"17 Aldri satt jeg og moret meg
i lag med lystige menn.
Ensom satt jeg, grepet av din hånd,
for du fylte meg med harme.
18 Hvorfor er min lidelse uten ende
og mitt sår ulegelig? Det vil ikke gro.
Du er blitt som en sviktende bekk for meg,
som vann en ikke kan stole på."

Ikke særlig positivt...

" Da svarte Herren:
Dersom du vender om,
vil jeg la deg komme tilbake
og stå for mitt åsyn."

Bedre.

Det er å konkludere med at man tyr til drastiske løsninger for å løse dramatiske problemer.

På min side, er det lite jeg kan gjøre med mine. Jeg er tom, hul, ingenting, eller veldig lite.

Så hva gjør jeg? Tror jeg skal be. Skulle iallefall ønske jeg kunne be. Be til det ikke fantes ord igjen i verden. Be til mitt endeløs mørke igjen blir fylt med lys. For så viktig er et kjærlig hjerte. Ikke la det stivne, ikke la det falme. La det pumpe for alt som er godt. La det slå slag på slag for det som er rett. Og la det i all stillhet be til vår Far og sønn i himmelen om at kjærligheten må vinne frem.


Ingen kommentarer: